1. Flytepunkt (σ S)
Når stålet eller prøven strekkes, når spenningen overskrider elastisitetsgrensen og stålet eller prøven fortsetter å gjennomgå åpenbar plastisk deformasjon selv om spenningen ikke øker lenger, kalles dette fenomenet flyt, og minimumsspenningsverdien ved flytefenomen er flytegrensen. Hvis Ps er den ytre kraften ved flytepunktet s og Fo er bruddområdet til prøven, så kalles flytepunktet σ s =Ps/Fo(MPa), MPa lik N (Newton) / mm2, (MPa =106Pa, Pa: PASCAL =N/m2)
2. Flytestyrke (σ 0.2)
Flytegrensen for noen metallmaterialer er ikke åpenbar og det er vanskelig å måle. Derfor, for å måle flyteegenskapene til materialer, defineres spenningen ved hvilken den permanente gjenværende plastiske deformasjonen er lik en viss verdi (vanligvis {{0}}.2 prosent av den opprinnelige lengden) som betinget flytegrense eller flytegrense σ 0,2 for kort.
3. Strekkfasthet (σ B)
Maksimal spenning nås av et materiale under strekkstrekk fra begynnelsen til det oppstår et brudd. Det viser hvor mye stål som motstår å gå i stykker. Tilsvarende strekkstyrke og trykkstyrke, bøyestyrke, etc.
Hvis Pb er den maksimale strekkkraften til materialet før det brytes og Fo er tverrsnittsarealet til prøven, så er strekkfastheten σ b= Pb/Fo (MPa).
4. Forlengelse (δ S)
Etter at materialet er ødelagt, kalles den plastiske forlengelsen av lengden og prosentandelen av den opprinnelige prøvelengden forlengelse eller forlengelse.
5. Trykkfasthetsforhold (σ S / σ B)
Forholdet mellom flytegrensen (flytegrensen) til stål og strekkfastheten kalles flytegrenseforholdet. Jo større trykkfasthetsforholdet er, desto høyere er påliteligheten til strukturelle deler, det generelle trykkfasthetsforholdet i karbonstål er {{0}}.6-0.65, lavlegert konstruksjonsstål er {{6} }.65-0.75 legert konstruksjonsstål er 0.84-0.86.
6. Hardheten
Hardhet er et materiales evne til å motstå harde gjenstander som presser på overflaten. Det er en av de viktige ytelsesindeksene for metallmaterialer. Generell hardhet er høyere, og slitestyrken hadde hoppet over. Vanlig brukte hardhetsindikatorer er Brinell-hardhet, Rockwell-hardhet og Vickers-hardhet.
⑴ Brinell hardhet (HB)
Med en viss belastning (vanligvis 3000 kg), presses den herdede stålkulen av en viss størrelse (vanligvis 10 mm i diameter) inn i overflaten av materialet og holdes i en periode. Etter at lasten er fjernet, er forholdet mellom lasten og fordypningsområdet Brinell-hardhetsverdien (HB), og enheten er kg kraft /mm2 (N/mm2).
⑵ Rockwell hardhet (HR)
Når HB> 450 eller prøven er for liten, kan ikke Brinell-hardhetstesten brukes i stedet for Rockwell-hardhetsmålingen. Det er å bruke en diamantkjegle med en toppvinkel på 120 grader eller en stålkule med en diameter på 1,59 eller 3,18 mm for å presse inn i overflaten av det målte materialet under en viss belastning, og hardheten til materialet kan beregnes ved å dybden på fordypningen. Hardheten til testmaterialet, det er delt inn i tre forskjellige skalaer:
HRA: Hardhet oppnådd med en belastning på 60 kg og en diamantkjeglepresse for ekstremt harde materialer som harde legeringer.
HRB: hardheten oppnås ved å bruke en 100 kg belastning og en herdet stålkule med en diameter på 1,58 mm, brukt for materialer med lav hardhet (som glødet stål, støpejern, etc.).
HRC: hardhet oppnådd ved 150 kg belastning og borekjeglepress for svært harde materialer som herdet stål.
⑶ Vickers hardhet (HV)
Med en belastning på mindre enn 120 kg og en spissvinkel på 136 grader, presses den firkantede kjegleinnreneren inn i overflaten av materialet, og overflatearealet til materialinnrykkgropen deles på belastningsverdien, som er Vickers hardhet verdi (HV).
